Huset Aukrust inviterte Kunstbanken til samarbeid i 100-årsjubileumsåret for Kjell Aukrusts fødsel i 2020, og resultatet er denne vandreutstillinga. Kunstbanken har koblet Kjell Aukrust (1920-2002) opp mot Øyvind Torseter (f.1972) fra Stange. Møtene mellom de respektive karaktergalleriene og motivene gir nye koblinger og nye historier. Torseters tristmuntre og surrealistiske melankoli går i dialog med Aukrusts lune, men skarpsindig observante humor. Utstillinga består av 52 arbeider og objekter, og omfatter malerier, tegninger, monotypier, akvareller, bøker og skissebøker.
Turneen vil vare ut 2022. Turnéplanen oppdateres løpende:
26.08.22-25.09.22: Folldal Gruver
23.04.22-15.05.22: Galleri Fjøset, Åsnes Kunstforening
13.11.21-28.01.22: Besøkssenter Østerdalen, Koppang
08.10.21-07.11.21: Kongsvinger kunstforening
02.09.21-06.10.21: Galleri Elgen, Tynset
26.06.21-29.08.21: Rendalstunet, Øvre Rendal
02.06.21-20.06.21: TØYsentralen, Tolga
07.04.21-12.05.21: Morensalen, Trysil folkebibliotek
16.01.21-07.03.21: Kunstbanken, Hamar
07.10.20-11.11.20: Åmot folkebibliotek, Rena
02.07.20-31.08.20: Huset Aukrust, Alvdal
Vi som har arbeidet med utstillinga har humret og moret oss godt etter hvert som vi har funnet sammenfall i motiver og tematikk i det store materialet vi kunne velge fra. Finurlige maskiner og «vitenskap» er et tema, Guttestreker et annet. Aukrust sine gutter er troskyldige og godhjerta, mens Torseter sine er utspekulerte og ondskapsfulle. I sammenstillingen «Torseter vs. Aukrust» er motivene mer eller mindre direkte speilinger av hverandre, og hører naturlig sammen som motsetningsfylte par. «Sittende situasjoner» finnes det mange av, med ulike, gjøremål og stemninger – godt dokumentert gjennom diverse skikkelser hos begge kunstnerne.
I likhet med Kjell Aukrust skaper Torseter egne univers, med figurer som gjerne er en blanding av menneske og dyr. Elefantmannen, Mulegutten, Solan og Ludvig; er det dyriske mennesker, eller menneskelige dyr? Som betraktere og lesere går vi lett går med på premissene deres, når karakterene ofte er både og, heller enn enten eller. Solan og Ludvig ble betraktet som fullverdige familiemedlemmer av både Kari og Kjell Aukrust, og de var aktivt med i hverdagslivet og samtaler ektefellene imellom. Det er også kjent at Solan og Ludvig representerte ulike sider ved Kjell selv; to alter egoer som kom fram alt etter situasjon.
I Solan, Ludvig, Emanuel Desperado («Norges første fremmedarbeider») så vel som Gurin med reverompa har Aukrust også skapt skikkelser som er tillagt menneskelige trekk og egenskaper, selv om de strengt tatt er dyr – og nisser! Elefantmannen til Torseter går på to menneskelige føtter, mens armene ender som butte elefantføtter. Små menneskeører, sammen med støttenner og snabel, skaper en passe absurd blanding av menneske og dyr. Ikke desto mindre framstår han som troverdig, og en skikkelse vi kan kjenne oss igjen i når vi betrakter hans tilværelse i bildene. Han vil så mye, men er til tider en smule ubehjelpelig på grunn av sine medfødte trekk – slik vi jo alle kan være iblant.
Gjennom Mulegutten formidler Torseter sin egen vri på kjente historier og eventyr. Han har en litt ubestemmelig menneskelignende anatomi, og en stor mule – som navnet tilsier. Mulegutten er nok også rett som det er Torseters alter ego. Boka Mulegutten er en morsom vri på det gamle eventyret hvor kongen har sendt ut seks av sine sju sønner for å finne seg passende prinsesser. Sønnene kommer ikke tilbake og Mulegutten insisterer på å finne ut hva som har skjedd med dem. I boka Mulysses – Mulegutten drar til sjøs er Torseter inspirert av James Joyces Ulysses, men som leser er man absolutt ikke avhengig av å kjenne denne referansen. Så langt har Torseter skrevet og illustrert 5 bøker om Mulegutten, og de anbefales både for barn og voksne.
I utstillinga kan vi finne Mulegutten representert ved et tallrikt utvalg av hans nære slektninger i full aktivitet Inne i hodet (Palmera) og i Fotarbeidere. Torseter har et eget land som heter Republique de Palmera. Elefantmannen er en av innbyggerne her, og i flere av arbeidene viser Torseter observasjoner fra dette landet. De fleste ble laget på Republique de Palmeras konsulat ved Carl Berner i Oslo – dvs. på Torseters atelier. Selve landet befinner seg i hodet til tegneren.
I arbeidet med å sette sammen denne utstillinga har Torseter vært engasjert og direkte involvert, og vi har fått jobbe tett sammen med ham på atelieret hans. Der har han utallige skuffer med tegninger, innrammede og uinnrammede bilder i diverse teknikker, en herlig samling av selvlagde stempler organisert i en seksjon med gamle settekasser, og små og skissebøker katalogisert fra den første fra tiden som kunststudent. Vi fikk også se eksemplarene av alle de 10 bildebøkene han har utgitt alene, de 22 bøkene han har illustrert for andre, de 34 bokomslagene han har gjort for diverse forfattere. I hyllene fant vi også modeller av og utkast til noen av de ni kunstprosjektene han har gjort til skoler og sykehus.
Kjell Aukrust utga på sin side 34 bøker, både erindringer og humor, de fleste rikt illustrert med hans egne tegninger. Utallige tegninger og skisser befinner seg i Huset Aukrusts arkiv, og mange er i privat eie hos Aukrusts etterkommere og andre privatpersoner. Det samme gjelder maleriene, som ble til jevnt og trutt gjennom hele hans karrière. I et konserveringsperspektiv er Aukrusts impulsive og til tider skjødesløse arbeidsmåte litt av en utfordring. Syreholdig papir og løssluppen bruk av korrekturlakk, saks og lim fører til at mange tegninger er gulnet og skjøre, og andre har rett og slett hull. På den positive siden får man se arbeidsprosessen på nært hold; Solan kunne klippes ut av én tegning for så å limes inn i en annen. Denne collage-teknikken var neppe en bevisst kunstnerisk uttrykksform, men tjente heller et rent praktisk formål.
Slik Aukrust gjør det, forholder Torseter seg fritt til eget arbeid, når han vil fortelle en ny eller en utvidet historie. Han klipper og limer og jobber gjerne videre på et bilde som var «ferdig» for flere år siden. Når han skal i gang med et helt nytt arbeid, vil han gjerne slippe omveien rundt «skrekken for det hvite arket» – hvor og hvordan skal jeg begynne? Så han setter han gjerne et fingermerke eller et selvlaget stempel et eller annet sted på arket. Ut fra dette vokser så motivet og handlingen fram, og han blir selv stadig overrasket over hvilke historier og karakterer som kommer til syne. Torseter blander ofte mange teknikker i samme bilde: Penn og blekk, valset akrylfarge, pastell, oljestift, og viskelærstempel. I de senere årene har han også jobbet litt med grafikk, som Fotarbeidere er et eksempel på. Dette er et silketrykk som finnes i et opplag på 20. De fleste av Torseters arbeider er til salgs.
Det har så langt kommet seks filmer basert på Kjell Aukrusts arbeid, og fremdeles er nok Flåklypa Grand Prix fra 1975 den mest kjente og sette blant mange generasjoner nordmenn. Den handler om et billøp i den oppdiktede bygda Flåklypa. Filmen er basert på Kjell Aukrusts humoristiske persongalleri som ble skapt i avisspalten Våre Duster i Mannskapsavisa på 1950- og 1960-tallet. Filmen ble produsert og regissert av Ivo Caprino, og er den mest sette norske filmen gjennom tidene. For senere generasjoner er kanskje Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa fra 2013, Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa fra 2015 og Månelyst i Flåklypa fra 2018 veien inn til Aukrusts verden av historier og karakterer. Disse dukkefilmene er produsert av Maipo Film i samarbeid med Qvisten Animation.
Kunstbanken hadde i likhet med Huset Aukrust også lyst til å løfte fram Kjell Aukrust som maler, og har fått muligheten til å velge ut både kjente og mindre kjente motiver, i et bredt spenn av teknikker og uttrykk. Som 17-åring begynte Kjell Aukrust som student ved Statens håndverks- og kunstindustriskole etter anbefaling Henrik Sørensen. Han debuterte på Høstutstillingen i 1945, med Barna i skogen. Maleriet måler hele 120 x 96 cm – i stor kontrast til de mange tegningene han senere laget, med forstørrelsesglasset som hjelp til å kunne få til de minste detaljene slik at bokillustrasjoner kunne gjøres i 1:1. I krigsårene malte Kjell på sponplater, og i 1945 var suget etter å male på lerret stort. Kjell så sitt snitt til å male over et bilde faren eide, en dag han var i hovedstaden. Faren ble ikke blidgjort før Barna i skogen ble antatt på Høstutstillingen! Dette maleriet ble kanskje også veien til farens aksept av yrkesvalg, for Høstutstillingen var ikke noe å kimse av!
Selv om det er tegneren og historiefortelleren Aukrust de fleste kjenner, malte Kjell Aukrust gjennom hele livet. Inspirert og påvirket av såvel norske som franske malere i yngre år, og senere helt uten grenser for hvilke sjangere han uttrykte seg i. Han malte for sin egen fornøyelses skyld, hjemme og på reiser. Mange av Aukrusts malerier er kraftfulle og fargesterke, av og til uventet energiske og temperamentsfulle. At Aukrust var rød-grønn fargeblind var ikke til hinder for at han kretset rundt variert bruk av farge, lys og maleteknikker. I denne utstillinga er mye av bredden med, selv om de mange lavmælte akvarellene med Skagen-motiv ikke er representert.
De tre kardinaler, her i form av en reproduksjon, sier mye om Kjell Aukrust – dette er et skikkelig maleri, gjennomarbeidet og velkomponert. Stilmessig er det i slekt med de sakrale motivene hans, som er i en lett stilisert naturalisme – og så er det helt naturlig at Solan står der i midten. Ikke er han dukke, og ikke er han tegneseriefigur – han er portrettert med samme troverdighet og seriøsitet som de to andre kardinalene. Landskapsmaleriet Soloppgang er fascinerende annerledes – som Finn Jor skriver i sin bok Kjell Aukrust med pensel: «Det er en voldsomhet i dette bildet som en knapt ville tiltro en vennlig mann som Aukrust»
I den avsluttende bildegruppa «Søvn og hvile» tar vi farvel med både morskap og rampestreker, i en samling situasjoner med figurer som er i ferd med å finne roen. Et snev av melankoli hos Torseter, en dose lun humor hos Aukrust, og raust med gode observasjoner av det menneskelige fra dem begge.
