Materialfølelse og langsomhet er viktige elementer i Arne Rygvolds (I955) skulpturer. Tiden spores først i treets sakte vekst og årringene som avtegner seg i materialet, deretter gjennom kunstnerens møysommelige bearbeiding. Rygvold arbeider både med og mot materialet for å komme fram til det intuitive, enkle og fabulerende uttrykket han ønsker. I arbeidsprosessen utnytter han spenningen mellom spontanitet og begrensning, slik at begrensningene tvinger spontaniteten inn i formene. De ferdige skulpturene monteres på veggen og orienterer seg mot kroppens og håndens sansning. De blir til romlige opplevelser, og kan leses både som arkitektoniske objekter, materialisering av minner og tredimensjonal poesi. Selv sier Rygvold at arbeidene befinner seg i gråsonen mellom håndverk og kunst, form og restform.

ARNE RYGVOLD – Displacements

A feeling for the material and slowness are important elements in Arne Rygvold’s (1955) sculptures. Time is traced first in the tree’s slow growth and annual growth rings, then through the artist’s laborious shaping. Rygvold works both with and against the material in order to arrive at the intuitive, simple and imaginary expression he seeks. In his work he exploits the tension between spontaneity and limitation, using the limitations to force spontaneity into the shapes. The finished sculptures are wall mounted and appeal to the perceptions of body and hands. They become spatial experiences and can be seen as both architectonic objects and a materialisation of memories, as well as three-dimensional poetry. Rygvold himself says that his works exist in the grey zone between craft and art, form and residual form.