Kari Steihaug og Tina Jonsbu har fulgt hverandres kunstnerskap siden 90-tallet og studietid i Bergen. De har hatt felles ateliér og stilt ut sammen tidligere. Den gang ble uttrykket festina lente – skynd deg langsomt – brukt i formidlingen og samtalen rundt arbeidene. Fram mot utstillingen i Kunstbanken går Steihaug og Jonsbu inn i en ny dialog; hvordan forholder de seg nå, fra et annet ståsted i livet og kunsterskapet, til tid som har passert, tid som er, og tid som kommer? Hva finnes mellom trådene og linjene som arbeidene deres er bygget opp av?

Tina Jonsbu arbeider hovedsakelig med tegning og broderi. Utførelsen av arbeidene er langsom og forholder seg til en rekke kriterier hun dels bestemmer på forhånd, dels underveis. Det er ofte enkle, repeterende handlinger innenfor et gitt tidsrom eller en fysisk avgrensing som for eksempel et ark, en vegg, et rom. Langsomheten gir henne tid, og arbeidet skaper et mentalt rom hun søker seg til. Hun ser arbeidene som en synliggjøring og dokumentasjon av prosessen det er å lage dem.

Kari Steihaug arbeider med installasjoner og funnede objekter, med tid og forgjengelighet, historie og håndverk som sentrale tema. Hennes utgangspunkt er tekstiler knyttet til hverdagslivet, både det som forble ufullendt og det som har vært i noens liv lenge, avlagt og utslitt. Steihaug forholder seg til tekstil som sanselighet og minnebærer, som et sted å forankre tankene, og å utforske forholdet mellom erindring og forventning, det kollektive og det private, og det skjøre og det substansielle.

———————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————

Kari Steihaug and Tina Jonsbu have follow- ed each other’s artistry since the 90s and their studies in Bergen. They have shared an atelier and previously exhibited together. Back then the expression festina lente – make haste slowly – was used in the dissemination and talk about their works of art. Preparing for the exhibition in Kunstbanken Steihaug and Jonsbu have entered a new dialogue: how do they relate now, from another place in their lives and work, to time which has passed, the present time and the time yet to come? What exists between the threads and the lines from which their artwork is made?

Tina Jonsbu primarily works with drawing and embroidery. She works slowly, sometimes according to several pre-set criteria. It is often simple, repetitive acts within a given time or physical constraints such as a sheet of paper, a wall or a room. The slow speed gives her time to create the mental space which she seeks when working. She sees her artwork as an illumination and documentation of the process involved in making it.

Kari Steihaug works with installation and found objects, with time and transience, as well as history and crafts as central themes. Her point of departure is textiles linked to everyday life, both those which have been left unfinished and those that have been in somebody’s lives for a long time, discarded and worn out. Steihaug relates to textiles as something that can be sensed, that are infused with memories, a place to attach thoughts and to explore the
relationship between memory and expectation, the collective and the private, and the fragile and the substantial.

Tale ved åpning av utstillingen:
Tina Jonsbu og Kari Steihaug: Det eneste sikre.
Kunstbanken, Hamar 11/11-2023.

INTENSITET OG VANE.
av Per Bjarne Boym

Kari Steihaug og Tina Jonsbu skaper kunstverk som er svært forskjellige og som har svært forskjellige
presentasjonsformer. Bare se dere omkring! Men de har noe felles, de formulerer og forsterker
minner, tradisjoner og følelser. Minner og tradisjoner som er nært knyttet til såkalt hverdagslige, i
hovedsak kvinnelige «sysler» (som det ofte litt nedverdigende blir omtalt).

Men er de også noe mer? Abakanowicz sier følgende om sine trådbaserte verk: “De er blitt til
gjennom anstrengelsene fra mine fingrer, mine håndledd, mine muskler. Bare på den måten kan jeg
overføre til dem min energi og mine hemmeligheter. Bare på denne måten kan jeg lære deres
hemmeligheter.»1 Verkene er resultatet av en samtale med materialet, en utveksling av energier og
hemmeligheter. Jeg finner denne krevende dialogen i Karis og Tinas verk.

For kunstnerne og for tilskuerne er materialet selve betingelsen for sansing, for opplevelser, for
tenking. Materialet, trådene, gis former, men de endrer også disse. Det skjer hele tiden en prosess
med deformering og omdanning.

Tinas broderier her på bordet viser en umiddelbar deformering av stingene og a-6 papiret de er
brodert på. I Karis verk skaper trådenes tyngde tydelige, ukontrollerbare, tredimensjonale former. Og
vi er vel kjent med deformering i tekstiler over et større tidsrom, tekstiler som rakner, som det går
hull i, som forandres.

Slik kan vi ane at materialet har en skjult og fortettet, en fysisk-kjemisk ikke-organiske virkelighet,
«hemmeligheter», som Abakanowicz formulerer det. Disse hemmelighetene kan vi oppfatte som
muligheter eller motstand, eller sagt på en annen måte: trådene har krefter. Jeg mener det er et viktig
trekk ved Karis og Tinas kunst er at den er bygget på og viser slike krefter.

I denne kunsten er det gjenkjennbare omdannet, forandret, skjøvet i bakgrunnen. Vi møter noe
annet. Verkene gjør noe synlig. Vi møter noe av trådens hemmeligheter, noe fortettet, noe
inntrengende, noe intenst.

“Det er aldri slik at det er vi som bekrefter eller avkrefter noe ved en ting, det er tingen selv
som bekrefter eller avkrefter noe om seg selv i oss.»

Dette er en påstand fra 1600-tallet av filosofen Spinoza. Kanskje er det noe slikt som denne kunsten
også dreier seg om?

Inne i bankhvelvet møter vi en «Vott med stopping» av Kari ved siden av «Broderier på papir» av Tina.
Stingene her er beslektet og er resultater av gjentatte, repeterende bevegelser. Mye av det vi møter i
denne utstillingen er produkter av repeterende bevegelser, handlinger som blir gjentatt.

Når en bevegelse er ny så er den fysisk og mentalt krevende, den forlanger oppmerksomhet og
konsentrasjon og musklene kan bli plagsomme. Men etter hver gjentakelse minsker behovet for
oppmerksomhet og for bevisst å styre muskulaturen. Bevegelsen går mer eller mindre av seg selv.
Den er blitt til rutine eller vane. Virksomheter som broderi, strikking, rekke opp … blir etter hvert til
vaner. Og vaner er av tenkere som f.eks. Kant, det motsatte av kreativ virksomhet. Og det er kanskje
den dominerende oppfatningen av vaner i dag.

Men likevel vet vi at vaner er nødvendige for å kunne gjennomføre større prosjekter og for å kunne
skape oss egne mentale rom som ikke er knyttet til det som faktisk foregår med oss i øyeblikket. Tinas
og Karis omgang med strikking, broderi, stopping, rekke opp tråder – det de bruker av tradisjoner –
peker på denne skapende siden ved vaner.

Vanens lov er en gave, i den grad den forenkler handling på en måte som slipper viljen fri, hevdet den
franske filosofen Raivasson på 1800-tallet3. Vanen blir slik sett paradoksalt nok en form for
spontanitet.

“Liv er ikke det samme som bevisste handlinger» hevdet den tyske dikteren Friedrich Hölderlin i 1837,
og utdypet det slik: «fordi bevisste handlinger angår mennesker på en direkte måte, mens liv er noe
fjernere fra mennesker».

Min påstand er at Karis og Tinas verk gjennom sin intensitet og gnister av spontanitet fører oss
nærmere det liv som Hölderlin omtaler.

—————————————————————————————————————————————————————–

1 Magadalena Abakanowicz (1930-2017), kunstner fra Polen, øvde enorm innflytelse på tekstilkunst i Europa og
USA fra 1960-tallet. Sitatet er hentet fra et foredrag hun holdt på «Fiberworks: Symposium on Contemporary
Textile Art», Berkeley, California 1978. Gjengitt i Mary Jane Jacob and Jenny Dally (red.): ”Magadalena
Abakanowicz Writings and Conversations.” Milano 2022, s. 50. Egen oversettelse.
2 Baruch de Spinoza (1632-1677): Short Treatise II, kap XVI “Of the will”: “So it is never we who affirm or deny
something of the thing; it is the thing itself that affirms or denies something of itself in us.” The Collected Works
of Spinoza, Volume I”. Princeton University Press. 1988. Kindle Edition, loc. 3228-3229. Egen oversettelse.
3 Felix Ravisson (1813-1900): «Vanens lov kan bli sett på som nåde, en gave som gis til subjektet, i den grad den
forenkler handling på en måte som unnslipper og slipper fri viljen …», fra «De l’habitude» (1838), engelsk utgave
ved Claire Carlisle og Mark Sinclair: «Of habit», London 2008, s. 160. Egen oversettelse.
4 Friedrich Hölderlin (1770-1843) i brev til Carl Künzel 7/4-1837, gjengitt i engelsk oversettelse i Giorgio
Agamben: «Hölderlins Madness», London 2023, s. 227. Egen oversettelse, noe tillempet, fra engelsk: ”Life is not
the same as virtue, because virtue concerns humans directly, whereas life is more distant from humans.”