I utstillingen Coal anvender Marit Justine Haugen (1973) brent kull i forskjellige former for å beskrive en tilstand av tap. Kullstøv og forkullede trerester er hentet ut fra det nylig nedbrente asylmottaket på Lier og benyttes i tre installasjoner fordelt på salene og hall. Haugens arbeider tangerer temaer som identitetstap og territorieløshet.

I Kunstbankens store sal har Haugen laget gulvarbeidet Teppe. Mønsteret i det 5,9 x 9,6 meter store teppet er avtrykk av personlige eiendeler, som utbrente tannhjulkranser fra en sykkel og radiatorer funnet på branntomta. Kullstøv er siktet over metalldeler som så er fjernet.

Verket Terreng i lille sal med dimensjon 5,3 x 4,8 består av forkulla trerester som henger ned fra himlingen som et forbrent landskap.

I Self Erasing Drawing presenterer Haugen et stort avskåret timeglass, fylt med kullstøv og sand. I løpet av galleriets åpningstid tømmes trakta. Kullfeltet viskes sakte ut og blandes med sand. Så fylles trakta på nytt, til en ny nedtelling. Fri for enhver referanse til tid fokuserer installasjonen på vår tilstedeværelses eksistensielle forutsetning, og tiden som ubønnhørlig renner ut.

Marit Justine Haugen undersøker forholdet mellom kunst og funksjon ved å integrere disiplinene arkitektur, landskap, skulptur og installasjon. Hun arbeider med romlige inngrep og installasjoner som retter søkelyset mot mennesket i det offentlige rom, mennesket og dets politiske rom. Haugen er utdannet arkitekt og billedkunstner. Hun har vunnet en rekke priser og innkjøp ved både arkitekturkonkurranser og konkurranser om kunstprosjekter i offentlige rom. Med siv. ark MNAL Dan Zohar driver hun kontoret Haugen/Zohar Arkitekter.