Ofte i arbeidsprosessen, tenker jeg at jeg kan alltids komme tilbake i morgen og ta nye bilder. Dette er fullstendig feil og vitner om en optimisme som ikke har noen forankring verken i virkeligheten eller i erfaringen. Neste dag regner det eller er overskyet. Om en uke har sola endret høyde betraktelig og bjørkebladene er altfor store. Kanskje ligger fotografiets attraksjon i denne absurde optimismen – som et sted der nødvendige, gledelige, men ofte smertefulle endringer ikke skjer.
En kollega i det amerikanske militæret i Irak oppsummerte bildene mine på denne treffende og skarpsindige måten:
Your pictures are so boring, but I can’t stop looking at them.
Det jeg oppfattet med sitatet, var at bildene ikke hadde noen svar, at de verken var øyeblikket før, under, eller etter en handling, men at det allikevel er elementer som er fengslende av andre grunner. Videre ble det en slags bekreftelse av det jeg utforsker. Om hvordan minner ofte er koblet med andre sanser som berøring, lukt, hørsel, smak. Og om det er mulig å innlemme andre sanser i et bilde. Kan et bilde av en blomsterbukett gi en følelse av lukt? Utforskningen ligger også i hvordan blikkets mekanismer er koblet til sinnstilstanden – følelser som forventning, frykt, glede, sorg og hvordan dette kan overføres til verket.
Utstillingen handler om naturen og entropi. At alt endres og omdannes og at vi samtidig tror at den ikke gjør det. Mat mugner ikke, vennskap forblir det samme, og vinteren kommer ikke.
Uansett hvor godt fotografiet stanser tiden er det noe vi fort glemmer: at vi stadig endrer oss.
Det blir aldri som før.
Mikkel McAlinden
——————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————-
Often in my working process, I tell myself that I can always come back tomorrow and take new pictures. This is completely wrong, and it reflects an optimism with no grounding in either reality or experience. The next day it rains, or it’s overcast. A week later, the sun has shifted noticeably, and the birch leaves have grown too large. Perhaps in this absurd optimism lies the true attraction of photography – as a place where necessary, joyful, yet often painful changes do not occur.
A colleague from the U.S. military in Iraq once summed up my pictures in a strikingly perceptive way:
Your pictures are so boring, but I can’t stop looking at them.
What I understood from that remark was that the images offered no answers. They were neither the moment before, during, nor after an event – yet there was something compelling about them for other reasons. It also became a kind of confirmation of what I’m exploring: how memory is often tied to other senses such as touch, smell, hearing, and taste. And whether it’s possible to incorporate those senses into a photograph.
Can an image of a bouquet of flowers evoke a sense of smell? The exploration also lies in how the mechanisms of seeing are connected to our state of mind – feelings such as anticipation, fear, joy, sorrow – and how these can be transferred into the work.
The exhibition is about nature and entropy: about how everything changes and transforms, while we still tend to believe that it doesn’t. Food doesn’t rot, friendships remain the same, and winter never comes.
No matter how effectively photography stops time, there’s something we easily forget: that we ourselves are constantly changing.
It will never be as it was before.
Mikkel McAlinden
