John Skognes arbeider som pottemaker. Han skriver: For meg er et godt vedfyrt arbeid en feiring av naturkreftene. En feiring av uforutsigbarheten og tilfeldighetenes spill. En hyllest til homo ludens [lat.: det lekende mennesket] og de utallige, navnløse pottemakerne opp gjennomhistorien, og en feiring av da tidens hjul ble sparket i gang og det ble lys.

Etter en brenning går jeg med Askeladden som finner gull blant gråsteinene, og jeg vokter meg for Huldra som med sitt glitter og stas prøver å lokke meg inn i den mørke skogen av trender og kommersialitet. Jeg har dreid tusenvis av disse enkle formene som kan varieres i det uendelige, men det er kun et lite fåtall som er verdige et publikum. Hva så med resten? Vel, jeg har da en hammer!

John Skognes (1952) er utdannet keramiker ved Bergen Kunsthåndverkskole i 1981. Han har deltatt på flere utstillinger i inn- og utland, og er representert i offentlige samlinger i Pakistan, Sør-Korea, samt Sørlandets kunstmuseum, Utenriksdepartementet, KODE/Vestlandske kunstindustrimuseum, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Nasjonalmuseet og Bomuldsfabriken Kunsthall.

Torbjørn Kvasbøs tale til John Skognes på utstillingsåpningen 18.01.25:

Torbjørn Kvasbø
Venabygd, 11. jan. 2025
Rev. 17. jan
Om John Skognes

Kjære John, kjære alle dere andre,

I et uendelig antall sivilisasjoner har leire uttrykt nøkkelelementer i deres tid.
Leire har alltid eksistert på alle kontinenter, i alle sivilisasjoner, i alle samfunn, i all utvikling og modernisering av folk og kulturer. Slik også i de dypeste skoger i Nissedal i Telemark.
Selv om moderne og sosiale strukturer har endret måten leire blir bearbeidet på, forblir dens fysiske egenskaper uendret.

Leire er et materiale med mange kvaliteter og historiske, sosiale, kulturelle, praktiske og mytologiske implikasjoner. Den kristne fortelling om fødselen til de to første menneskene som vandret på Guds nyskapte jord, sier at de ble skapt i leire; Adam og hans første kone Lillith. På hebraisk betyr Adam både «rød jord» og «menneske». Denne historien forteller oss noe om hvilke egenskaper og betydning leire har hatt, og fortsatt har. Det er kanskje ikke så rart at leire ble sett på som et livgivende materiale med koblinger til Gud selv.

Historier som fortsatt spiller en betydelig rolle i store deler av den moderne verden.

Selv om teknologien og de sosiale og kulturelle strukturene rundt bearbeiding av leire og produksjon av keramikk har utviklet seg betydelig siden antikken, er det som om disse egenskapene er iboende i materialet, ligger latent i det og under overflaten, klare til å bringes til live når som helst, og hvor som helst, av en dyktig keramiker. Leirens kroppslighet som materiale og den hudlignende kvaliteten på overflaten gjør leire til en passende metafor for kjøtt og biologisk materiale. Både den rå leiren og den brente keramikken minner om kroppen og virker nærmest kroppslig. Som et materiale, speiler den også på mange måter menneskets fysiske og materielle kvaliteter. I sin arketypiske form som kar, krukke eller vase speiler leire noen av nøkkelelementene i menneskekroppen, samtidig som disse inkarnasjonene i høy grad har hatt en livgivende funksjon for mennesker, både som bruksgjenstander og kunst, både som materie og ånd.

John Skognes begynte på Bergen Kunsthåndverksskole, BKHS, i 1977, i det siste året jeg gikk der. Han kom som lærling direkte fra Odd Sama i Brusand, Hå på Jæren, som hadde utdannelsen fra keramikkavdelingen i Bergen på 1960-tallet, et rebelsk studentkull det gikk myter om: andre legender er Yngvild Fagerheim, nå pent og pyntelig bosatt på Espa, Erick Stanley Hanson som seinere ble lærer på avdelingen, og Svein Thingnes på Vevring, dit vi dro på klassetur en gang i året, med lokalbåten gjennom Sognefjorden, for å smake på hans hjemmebrygde øl og våkna i fjæra med skjellsand i baklommene.
De var sterke forbilder.

John og jeg kjenner hverandre fra da av. Han var som jeg, heldig, og kom inn i råsterke studentkull med bl.a. Kirsten Øverås, Hanne Heuch, Marit Tingleff, Harald Solberg, Svein Narum, Elisa Helland-Hansen, Ann Beate Tempelhaug, Magni Jensen, for å nevne noen av de som utviklet keramikkfaget i Norge fram til hva det er i dag, den umiddelbare påvirkningen fra de banebrytende keramikk-kullene ved skolen i Bergen mot slutten av 1970-tallet som bidro til at norsk keramikk de neste 50 åra fikk en eventyrlig utvikling.

John og jeg begynte som keramikkstudenter under, og like etter Kunstneraksjonen -74, med radikale og provoserende krav om at staten måtte ta ansvar for å ha kunstnerisk virksomhet i landet. Uten Kunstneraksjonen -74 ingen kunstnersentra; ingen «Kunstbanken». Vi var med på det store studentopprøret på keramikken ved BKHS. De gamle faglærerne var på vei ut, godt hjulpet av oss, og Erick Stanley Hanson kom inn som ny lærer (i 1973) som en viktig impuls med siste nytt utenfra om dramatiske prosesser som workshops, rakubrenninger og demokratiske læringsformer. Ny kunnskap ble straks tatt i bruk, og bakgården i Strømgaten 1 ble et fristed for eksperimentering både med materialer og brenninger.

På keramikkavdelingen i Bergen endte langvarige konflikter som pågikk allerede fra 60-tallet av mellom studenter og lærere, og som hverken før eller siden har hatt sin like både hysterisk og velbegrunnet, med en total utskifting av lærerkrefter i 1977. Rektor Børresen var lei alt bråket fra keramikken, vi fikk disponere en ledig årslønn til engasjement av gjestelærere, og dette ble avgjørende for den videre utviklingen.
Japanske Takeshi Yasuda som da bodde i England svarte på en annonse vi satte inn i Ceramic Review og kom vinteren 1978 i fire måneder til Bergen for å arbeide blant oss, og undervise. Denne «artist/ teacher in residence»-praksisen var ny og innledet et tiår med en unik rekke av utenlandske gjestelærere med lengre og kortere opphold ved keramikkavdelingen i Bergen. En intensitet og et engasjement som kom elevens behov i møte, en voldsom faglig ekspansjon når det gjaldt holdninger og teknikker: ved- og oljebrenninger, salt og raku foregikk utendørs i bakgården. Vi tåkela halve Bergen sentrum med saltbrenningene våre og måtte ringe brannvesenet før hver brenning. Vi salta om natta.
Det faglige klimaet var anti-autoritært og gjør-det-selv-orientert. Listen av fagfolk fra UK og US er imponerende, Randy Johnston, Richard Slee, Angie Suttie, Martin Smith, John Maltby, Peter Starkey, og selveste Herta Hillfonen fra Sverige, for å nevne noen. Samtlige tilførte det norske fagmiljøet sterke impulser. Slik ble de årene John og jeg var studenter ved BKHS avgjørende for utviklingen av norsk keramikk.
Åpenheten for ulike og ofte motstridene impulser resulterte også i at man ved BKHS bevisst valgte å opprettholde og utvikle kategorien funksjon, i sammenheng og friksjon med arkitektur- og billedkunstrelaterte fagområder.
I Oslo, på SHKS, den andre utdanningsinstitusjonen for keramikk i Norge, proklamertes denne grenen som uønsket innen «keramisk kunst» og lærerne gjorde et stort poeng ut av at dreieskivene måtte ut!

Fagområdet befinner seg i dag i et klima hvor få eller ingen kriterier er faste og alle kvaliteter utsettes for diskusjon.
Samtidskeramikk er et dynamisk og kontinuerlig utviklende felt med et mylder av kunstneriske uttrykk, materialer og teknikker. Som kunstnere som har navigert i dette landskapet i mange tiår, reflekterer nok John, som meg, kontinuerlig over vår utvikling i forhold til tendenser og trender i keramikkmiljøet nasjonalt og internasjonalt.

Leire og keramikk fungerer som medium for konseptuell kunst, politiske kommentarer og sosial aktivisme. Samtidskeramikk er levende skjæringspunkt mellom tradisjon og innovasjon.
Kunstnere flytter i økende grad grenser ved å innlemme teknologi, gjenskape tradisjoner og utfordre samfunnsnormer gjennom sin keramiske virksomhet og sine verk. Sosiale medier spiller en stor rolle i eksponeringen og publiseringen av keramisk kunst, og kunstnere. Plattformer som f.eks.  Instagram, YouTube og Facebook katalyserer deling av teknikker og innovasjoner, slik at kunstnere fra ulike bakgrunner påvirker hverandre, og fremmer en sammenkobling, lokalt, regionalt, nasjonalt og globalt, som tidligere ikke var mulig.
Det gir mulighet til å utforske egen praksis i andre samfunn eller miljø, møte nye mennesker, bruke nye materialer og oppleve livet på nye steder. Hele hensikten er å skape ny kunnskap, ny innsikt som gjennom god formidling bidrar til utviklingen av det keramiske feltet, til å utvide den keramiske verktøykassa og dermed det kunstneriske repertoaret. Denne demokratiseringen utvider kunnskapshorisonten, er inspirerende og kan i beste fall bidra til et bedre liv for oss alle.

Det er en økende bevegelse mot bærekraft, av lokale og globale miljøhensyn. Kunstnere har lenge tatt ansvar for å innlemme miljøvennlig praksis i arbeidet, noe som oppfordrer til større oppmerksomhet og oppfinnsomhet i materialvalg, tema og prosess. Keramikere benytter seg av en dyp materialkunnskap for å adressere pågående miljøspørsmål.
Samtidskeramisk kunst reflekterer brede kulturelle dialoger, kunstnere som gjennom arbeidet sitt tar opp spørsmål som identitet, politikk og sosiale normer. Denne tematiske rikdommen har gjort keramisk kunst til et verktøy for kraftfull historiefortelling og kommentarer, som gir gjenklang i langt flere miljø og på langt flere nivå enn før.

Leire, ved og salt, er alt.
John fyrer med ved. Det ligger i leiras natur at keramikere er solidariske, vi har mye til felles, og derfor har vi verdens største nettverk av kunstnere. Under en vedfyring jobber flere sammen mot et felles mål. Alle vil at det skal fungere. Samarbeid som krever ansvar, årvåkenhet og innspill fra den enkelte. Forståelsen og meningen med ansvar og samarbeid vokser gjennom prosessen.
Kunnskap om brenningen tilegnes gjennom aktiv deltakelse i fyringsprosessen, gjennom faglig utveksling og diskusjoner. Det etableres personlige relasjoner som spiller en viktig rolle for den enkeltes utvikling som keramiker og som person. Det avler et nært forhold til selve prosessen. I tillegg til å måtte jobbe hardt fysisk bare for å holde fyringsprosessen i gang, er sansning gjennom ører og øyne avgjørende.
Vi deltar i den fysiske behandlingen av materialene gjennom sensitiv tilstedeværelse og handling som respons på hva som skjer inne i ovnen. Det skaper en følelse av nærhet til alle elementene som er involvert og tro på ens egne sanseoppfatninger og det viktigste av alt, nemlig troen på egen evne til mestring. Denne fysiske tilstedeværelsen skaper tette sammensveisede, intense og levende arbeidsmiljø.

John Skognes arbeider med leire, håndverksbasert og praktisk, og forsøker å finne kraftfulle møtepunkt mellom materiale, teknikk, og form. Han skaper meninger som berører.  Det er mye uutforsket språk i leira. Det er også mye uoppdaget språk i håndverk. Hos John er teknikk en aktivitet som sitter i kroppen og som han slipper å tenke på. Mestring innebærer slik både kontroll og frihet på samme tid. Og det finnes mye mer, vi har bare ikke vært der ennå.
Formene vokser fram som et resultat av en potent og paringsvillig dialog mellom ham, materialet og teknikkene.  Leira er en supermottager av alt du gjør med den. Samarbeidet med materialet setter kunstneren i en dyp forbindelse med sine omgivelser, et stykke land.
John mener at alt kan fortelles og formidles gjennom erfaring og kunnskap i materialene og teknikkene: prøving og feiling, ved å kunne legge til og trekke ifra og si stopp på rett sted.

John er en Potter´s Potter. Han arbeider i en tett kombinasjon av håndverk og materiale, hender, fingre, og øyne, ører, vitalt lekende og søkende etter leiras muligheter, de han ikke har sett før, formasjoner og overflater. Leira er plastisk, den kan formes som han og den vil, og forblir i den form han, eller den, velger å stoppe. Han forsøker gjennom leira; tekstur, struktur, form, farge og konstruksjon, å skape ny kunnskap, nye, meningsskapende visuelle refleksjoner. Urovekkende og flertydige, umiddelbare og overveldende, vakre og frastøtende.  Alt dette satt sammen til en lesbar helhet, detaljenes individuelle og gjennomført vitale former, møtene, proporsjonene, presisjonen, i perfekt balanse.
Arbeidsprosessen hans i leirmaterialet gir mye motstand, og han blir kjent med flere av kreftene han ikke har kontroll over; også de uberegnelige elementene i hans indre. Følelsesmessige utladninger blir legemliggjøring av følelser, og verkene blir i seg selv faktiske opplevelser: til en skikkelig trøkk i solar plexus.
En kontinuerlig dialog mellom kunnskap, praksis, og en drepende kritisk refleksjon.

Kilder:
Torbjørn Kvasbø
Nina Malterud og Anne Britt Ylvisåker (Brennpunkt Bergen, 2002)

——————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————-

John Skognes is a potter who views a well-fired piece of pottery as a celebration of nature’s forces and unpredictability, a tribute to the countless, nameless potters throughout history and a celebration of when the wheel of time was set in motion and light was created. The title of the exhibition at Kunstbanken is Det er ikke alt gull som glimrer which means all that’s gold doesn’t shine.

He writes, After a firing, I walk with Askeladden [figure from Norwegian folklore; a clever, underdog character overcoming impossible tasks through wit and bravery], who finds gold among the grey stones, and I guard myself against Huldra [Norwegian mythical figure often referred to as the ”Wood Nymph”, a seductive female figure], who with her glitter and glamour tries to lure me into the dark forest of trends and commercialism. I’ve turned thousands of shapes but only a few are worthy of an audience. As for the rest? I have a hammer!

Skognes (b. 1952) trained at the Bergen School of Arts and Crafts, graduating in 1981. He has exhibited widely in Norway and abroad, with works in public collections in Pakistan and South Korea, as well as at art institutions such as Sørlandets kunstmuseum in Kristiansand, KODE/West Norway Museum of Decorative Arts in Bergen, the National Museum of Decorative Arts and Design in Trondheim, the National Museum in Oslo and Bomuldsfabriken kunsthall in Arendal.